Den siste dråpen

Etter et snaut års medlemskap i Den norske kirke har jeg i dag meldt meg ut. Grunnene til utmeldingen er mange. Likevel kjenner jeg på en viss vemodighet. Det er liten tvil om at det er mange fantastiske prester og ansatte som jobber i folkekirken vår. Det finnes et bredt spekter av ulike typer menigheter, og fortsatt er det et visst rom for de av oss som står for klassisk kristen tro og lære.

Som en del av den praktisk-teologiske utdannelsen min i fjor vår, utførte jeg fem ukers prestetjeneste. Og siden praksisen befant seg innen Den norske kirke, så måtte jeg naturlig nok være medlem. Jeg hadde min praksis i vakre og naturskjønne Ryfylke med prestetjeneste i Fister, Årdal og Hjelmeland. En udelt positiv erfaring som åpnet opp for tanken om en mulig prestetjeneste i folkekirken etter endt teologistudie kommende sommer.

Dermed gikk jeg inn i en følelsesladet prosess som har pågått helt frem til skrivende øyeblikk. En prosess rundt det som hovedsaklig omhandler teologi og kirkestruktur i Den norske kirke. Jeg har gått en runddans mellom å være sint, frustrert og oppgitt på den ene siden, til optimisme, motivasjon og glede over folkekirkens arbeid på den andre. I mellomtiden så har jeg vært så heldig å få arbeide noen spredte uker som prestevikar på siden av studiet. Dermed har jeg fått møte flere av de fantastiske frivillige medarbeiderne og ansatte i kirken vår.

Men for det første er det ikke til å legge skjul på at spørsmålet om vigsel av likekjønnede har vært vanskelig for meg. Fra mitt ståsted er Gud utvetydig på dette punktet. Akkurat på samme måte som Gud er tydelig på at sex utenfor ekteskapet er utenfor hans plan med skaperverket (1. Tess 4,2-4), så er han også klar på at homofilt samliv er synd helt uavhengig av hva kulturen og samfunnet rundt oss måtte mene (1. Tim 1,8-10; Rom 1,18-32; 1. Kor 6,9-10).

Både Jesus og Paulus viser tilbake til 1. Mos 2,24 som den konstituerende definisjonen på et kristent ekteskap (Matt 19,5; Ef 5,31). 1. Mos 2,24 som viser oss at et ekteskap er mellom én mann og én kvinne, at lojaliteten skal skiftes fra foreldre til ektefelle, og at det er en livslang forpliktelse hvor mannen «skal holde fast ved sin kvinne.» Dette finner vi som en rød tråd gjennom hele bibelen. Skriften åpner blant annet med konstitueringen av det første ekteskapet, og avslutter med nettopp et ekteskapsbilde: Kristus, brudgommen, som kommer tilbake for å hente sin brud, menigheten (Åp 19,7-8).

Med andre ord. Det er ikke snakk om noen få enkeltvers her og der. Men en helhetlig forståelse gjennom hele Bibelen.

For det andre så klarer jeg ikke å se at selve kirkestrukturen er bærekraftig.

I menighetsrådene, som skal lede menighetens åndelige liv, så er det ingen krav til at medlemmene av det gitte rådet har en tydelig bekjennelse til Jesus som Guds Sønn og til hans oppstandelse fra de døde. Man trenger med andre ord ikke være en kristen for å bli valgt inn i styrende og ledende organer innen folkekirken.

Man har også valgt å bruke flere titalls millioner av statskassa på det man kaller «mer demokratiske kirkevalg.»

Ved å holde kirkevalget samtidig med, og i umiddelbar nærhet av valg til stortinget, fylkesting og kommunestyre, så kan i praksis de omkring 80.000 faste kirkegjengerne i folkekirken bli overkjørt av den gruppen blant de ca. 3.555.000 millioner resterende døpte medlemmene som eventuelt velger å bruke stemmeretten sin (Skarsaune, Etterlyst – Bergprekenens Jesus. 275).

Selv om det 30. januar 2017 ble vedtatt rom for to ulike syn i vigselsaken, så har jeg fått erfare på nært hold at det enkelte plasser kun er ett rådende syn. Min opplevelse er at det er et rom for to ulike meninger, men samtidig ikke rom for et kristent og bibelsk syn som utelukker muligheten for den nye ekteskapslæren. Det er med andre ord åpenhet for et tradisjonelt syn så lenge det ikke får praktiske konsekvenser for menighetsliv og samarbeid.

Den siste dråpen for min del falt imidlertid i dag, etter at jeg fikk meldingen om at kirkerådet utnevnte Anne Lise Ådnøy til ny biskop i Stavanger bispedømme. På ingen måte fordi jeg har noe imot personen Anne Lise. Personlig har jeg erfart henne som både inkluderende og veldig oppmuntrende i min egen vandring mot prestetjeneste.

Problemet er at kirkerådet med Åpen Folkekirke i spissen utnevner Ådnøy på tross av at det er Helge Gaard som har hatt desidert størst oppslutning i alle organer. Både i menighetsråd, blant prestene, andre kirkelige ansatte, prostene, teologiske professorer, bispedømmerådet og blant biskopene.

Konstituert sjefsredaktør, Alf Gjøsund, skrev følgende på Vårt Lands nettsider i går:

«Nå får kirkeaktive med et tradisjonelt syn på ekteskapet bekreftet at det er dette kravet som har vunnet fram. At medlemmene i Åpen folkekirke nå er innstilt på å gjøre rent bord. For hvor skal man utnevne en biskop med tradisjonelt syn, hvis man ikke gjør det i Stavanger – etter en så tydelig avstemningsrunde?»

Sist men ikke minst hadde jeg håpet at man, etter skillet mellom kirke og stat, ville komme til å åpne opp for et enda større mangfold i Den norske kirke hva gjelder uttrykksformer og ulik teologisk profil lokalt. Kirkerådets bispeutnevnelse kan imidlertid tyde på det motsatte. At man sentralt ønsker å forme alle lokal-menighetene i sitt eget bilde.

Dette sender et signal til flere av oss. Jeg tror ikke kirkerådets linje her verken vil fremme økt rekruttering eller et større lokalt engasjement for folkekirken på grasrotnivå.

Noe jeg selv er et eksempel på. Som en av få ferdig utdannede prester våren 2019 så har jeg, med vemodighet, landet på at jeg ikke klarer å se for meg en fremtid som ansatt innen Den norske kirke.

Én tanke

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s