Nåde – Tale Flekkefjord Metodistkirke 12/8-18. Tekst: Jesaja 51,1-8.

Innledning

Jeg synes det er gøy å få komme hit til metodistkjerka. En sammenheng jeg ikke har vært i før, men som jeg har stor respekt for.
Jeg har lenge vært fascinert av vekkelseshistorien, og brødrene Wesley er ikke noe unntak.
John Wesley sa det en gang at:

I Skriften kommanderer Gud meg, i henhold til min kapasitet, å instruere de uvitende, reformere de ugudelige, og gi bekreftelse til de dydige..
Jeg ser på hele verden som mitt sokn, så langt jeg mener at, uansett hvilke del av den jeg er i, så bedømmer jeg det.. (som) rett, og min plikt å erklære evangeliets gode budskap til alle som er villige til å høre.

Og jeg leste det at på en gjennomsnittlig dag så preka John tre ganger og reiste rundt 32 km på hesteryggen. Hver dag begynte han å forkynne kl 5 på morran for å rekke å tale til de som var på vei ut til jobb.
Da snakker vi et målretta liv, dedikasjon og disiplin.

Hva var hemmeligheten? Hva var det som gav John Wesley energi og krefter til å leve på den måten?
Og hva er hemmeligheten for at du og jeg skal kunne lykkes med det Gud har kalt oss til å være og gjøre?
Enten vi er studenter, jobber i kirke eller i næringslivet. Enten vi er pensjonister eller uføre. Enten vi er snekkere eller sykepleiere, jobber i barnehage eller skole.
Hva er hemmeligheten til å kunne følge Jesus der hvor vi er, sånn reint praktisk?

Jeg tror at hemmeligheten med det, starter med identitet. Og dette startpunktet har jeg lyst til å snakke litt om i dag. Hemmeligheten er at det begynner med en Guds-identitet basert på Jesus sine prestasjoner.

Vi går nå inn i et nytt semester og hverdagen vår starter opp igjen. Og livssituasjonene våre er forskjellige, men felles for oss er at vi i alle faser av livet vårt trenger å minne oss på evangeliet igjen og igjen.
Det ligger så naturlig i oss å tenke at prestasjonene våre er det som gir oss verdi. Derfor trenger vi å komme tilbake til det grunnleggende. Som det står i 2. Tim 1,9:
«Gud har frelst oss og kalt oss med et hellig kall, ikke på grunn av våre gjerninger, men etter sin vilje og nåde, som er gitt oss i Kristus Jesus..»

Så når det kommer til livet som en kristen er det viktig at vi holder tunga rett i munnen og, paradoksalt nok, – holder sammen – to viktige skillelinjer:
Og for å illustrere dette har jeg med en stein (fra Nordkapp faktisk, vi var der på ferie nå i sommer:), og et hus, et julehus, det første og beste huset jeg fant hjemme:)
Steinen representerer frelsen, at Gud elsker oss og allerede er så fornøyd med oss som Han noengang kan forblitt. Og at nåden bærer oss uansett hva som skjer.
Huset representerer på den andre siden vårt eget liv og hva vi gjør med det vi har fått. Representerer livet vårt, livet vårt med Jesus.

Så 1: Bibelen snakker om Jesus som hjørnesteinen i livet vårt (illustrer med steinen):

Jesus er grunnvollen vi bygger livet vårt på. Det betyr at uansett hvordan vi bygger livet vårt med Gud, så er det ingenting som kan skille oss fra Hans kjærlighet.
Dersom vi snubler og faller, så står nåden likevel fast. På samme måte som vi ikke ble frelst av å gjøre gode gjerninger, så kan vi heller ikke gå fortapt gjennom å gjøre gjerninger som ikke er etter Guds vilje.
Guds løfte står fast, og som vi leste i stad, den kan ikke knuses. «Guds frelse varer til evig tid, Hans rettferd skal aldri knuses.»

Carl Fr. Wisløff skreiv i klassikeren sin «Jeg vet på hvem jeg tror» at «frelse er å motta syndenes forlatelse.»
Frelse er at vi får syndene våre tilgitt og at blir forsont med Gud.
Og Luther sa det at nåden er noe helt annet enn at vi gjør litt og at Gud gjør resten. For vi samarbeider ikke med Gud på vår frelse, men nåden er at Gud for Jesu skyld tilgir oss feiltrinnene våre. Og når vi får den nåden så får vi samtidig et nytt liv.

Så 2: Nettopp oppå denne grunnmuren av frelse så får vi ha en relasjon med Gud og på den grunnmuren bygger vi livet vårt (sett huset oppå steinen).

Vi kan bygge feil oppå her, kanskje må vi rive ned noen ting og bygge opp noe igjen på nytt, men grunnvollen står fast.
At vi er frelst helt ufortjent av nåde, at vi kan få leve et liv i relasjon med Gud og at vi kan få lov til å koble oss på det som Gud gjør rundt oss i våre omgivelser.

Men grunnen til at vi i det hele tatt kan få leve nært til Gud, er altså at Gud først kom nær til oss. Det står det i 1. Johannesbrev 4,10 at «dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at Han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder.»
Gud er først og fremst opptatt av det Han kan gi deg, og ikke det Han kan få ut av deg. (Legg huset oppå steinen på et lite bord ved siden av lesepulten).

Og med dette her (pek på steinen og huset) som litt sånn bakteppe, så har jeg lyst til å gå gjennom vers 1-8 i Jesaja 51.
Også oppsummerer vi litt til slutt:)

Hoveddel

Vers 1:
«Hør på meg, dere som jager etter rettferd, dere som søker Herren! Se på klippen dere er hågget ut av, på brønnen dere er gravd ut av.»

Jesajas bok består av tre forskjellige deler. Først kapittel 1-39, deretter kap 40-55 og til slutt 56-66.
Forskerne er litt uenige når det kommer til hvem som har skrevet hele Jesajas bok. Noen mener at de forskjellige delene har forskjellige forfattere.
Men tradisjonelt sett så har profeten Jesaja blitt betraktet som et verk av nettopp, Jesaja som levde i det åttende århundre f.Kr, og at Gud i Jesajas bok fortalte Jesaja hva som skulle skje i framtiden.
Og jeg tenker at teksten vår i dag er en profeti av Jesaja. En profeti som rettes mot det israelske folket som var i eksil i Babylon.

Israelittene som på det tidspunktet praktisk talt var hugget ut av sin egen klippe og dratt ut av hjemlandet sitt. Sion, Jerusalem, lå i ruiner, og landet var nærmest blitt som en ørken.

Og vi kan på noen måter dra en parallell til vår egen situasjon. Vi lever i et sekulært samfunn. Ofte så kan det se ut som om pilene peker nedover. At det er færre som går fast på møter og gudstjenester i landet vårt. Det kan enkelte steder se ut som om det er flere som kommer hjem til Jesus etter et langt liv, enn nye troende som blir lagt til i fellesskapene våre.
Men da er det viktig å huske på at Gud er den samme i dag, som han var i apostlenes gjerninger, eller på John og Charles Wesley sin tid.

Det er lett å glemme at kirken har stor framgang mange steder, og at selv om vi i Europa og Vesten er i tilbakegang, så er det tusener på tusener som kommer til tro på Jesus i Afrika, Asia og Sør Amerika for øyeblikket. Det er lett å glemme at Gud fortsatt har all makt i himmel og på jord. Den samme Gud som sier i vers 2:

Vers 2:
«Se på Abraham, deres far, og på Sara, som fødte dere! For han var bare én da jeg kalte ham, men jeg velsignet ham og gjorde ham til mange.»

Og dette verset her synes jeg er ekstremt oppmuntrende.
Og det er to poenger jeg har lyst til å trekke fram her.

For det første at det er Gud som kaller.
I 1. Mos leser vi historien om Abraham som får et møte med Gud, og som et resultat skiftet totalt retning på livet sitt. Gud kalte Abraham og Sara til å bli opphavet til et stort folk og på den måten skulle de få enorm betydning og bli til velsignelse.
Problemet var at Abraham var 75 år og Sara var også gammel og kunne ikke lenger få barn.
Så det Gud kalte dem til var i utgangspunktet umulig.

Utgangspunktet var altså ikke at Gud utvalgte Abraham og Sara fordi de var kvalifiserte, men for å gjøre dem kvalifiserte.
Grunnlaget var nåde. Det Gud kalte dem til, det sørget Han også for å gi dem. På samme måte så er det med deg og meg. Gud har ikke utvalgt oss fordi vi er kvalifiserte til et liv med Gud, snarere tvert imot, men Gud har gjennom Jesu liv, død og oppstandelse gjort oss kvalifiserte. I tillegg til det så er det også Jesus som både gir oss lyst til å gjøre det som er Hans vilje, kraft til å utføre det, og på den måten så er all æren Jesus sin, alt er et resultat av det Jesus gir oss og ikke det vi selv kan klare å prestere.

For det andre så står det at Abraham kun var én da han ble kalt. Og uten Gud så ville det forblitt slik. Men med Guds velsignelse så ble én til mange. Og det er ikke nødvendigvis størrelsen på kirkene våre, eller antallet vårt som indikerer hvilke grad vi har mulighet til å vokse og prege samfunnet vi er en del av ved å gi videre det vi selv har fått av Gud.

Vers 3:
«Herren trøster Sion, trøster alle ruinene hennes. Han gjør ørkenen hennes lik Eden, ødemarken lik Herrens hage.
Jubel og glede skal være i henne, takkoffer med sang og spill.»

Sion, Jerusalem, inneholdt tempelet og paktkisten som representerte det som var annerledes ved Israelsfolket. Altså Guds nærvær. At Gud som var midt iblant dem og som skulle prege alle deler av livet deres.
Men nå var de i eksil i Babylon og Jerusalem lå i ruiner. Og inn i dette her så gir Gud dem løftet om gjenopprettelse og at de igjen skulle få innta landet sitt og komme tilbake.

Jeg tror at dette kan være et løfte til oss som kirke her og nå også.
Som kirke så er vi Guds folk. Men på noen områder så er kirken sakte men sikkert i ferd med å miste territorium. Områder som tidligere var prega av Guds rikes kultur, kraft og verdier som nå blir liggende igjen nærmest som en åndelig ørken.
Inn i dette så gir Gud oss løftet om at han står klar til å gjøre ørkenen til en Guds hage igjen. Gjenopprettelse, fornyelse og vekkelse er ikke noe vi bare kan lese om i kirkehistorien, men noe som kan skje i hver enkelt en av oss som søker og tilber Gud.

Vers 4-5:
«Lytt til meg, mitt folk, mitt folkeslag, vend øret til meg! For lov går ut fra meg, brått gjør jeg min rett til lys for folkene.
Min rettferd er nær, min frelse bryter fram, mine armer dømmer folkene. Fjerne kyster håper på meg, de venter på min arm.»

Og videre i vers seks:

Vers 6:
«Løft øynene mot himmelen og se på jorden her nede! Himmelen løser seg opp som røyk, jorden skal slites ut som et klesplagg, og de som bor der, skal dø som lus.
Men min frelse skal vare til evig tid, min rettferd skal aldri knuses.»

Vitenskapelig sett så vet vi at menneskeheten ligger tynt an. Til slutt vil all brukbar energi i universet bli utlada og jordkloden vår vil bli så kald at det blir helt ulevelig her. «Jorden skal slites ut som et klesplagg.» Altså, jorda vil bli utslitt. Sola vil slokke ut og alle som lever her vil dø.
Så det ser i grunn ganske mørkt ut for oss mennesker.
Men så kommer evangeliet: «Guds frelse skal vare til evig tid.» Frelsen vil ikke gå ut på dato og miste sin livskraft slik som jorda. Guds rettferdighet skal aldri knuses.

Men hva betyr egentlig begrepet Guds rettferdighet?

I sin tale om rettferdiggjørelse som ble publisert i 1746 så skrev John Wesley blant annet at:

Den vanlige oppfattelsen av rettferdiggjørelsen er benådelse – tilgivelse for syndene. Det er den Guds handling hvor han, gjennom soningen gjort av blodet til Hans Sønn, viste sin nåde ved ettergivelsen av synder.. Dette er den enkle naturlige beretningen gitt av Paulus gjennom hele dette brevet (Romerbrevet)» (Theology Reader. McGrath. 378).

Et brev som betydde mye for ham. Og du har kanskje hørt det flere ganger før:
Om møtet i London i 1738 som ble et vendepunkt for John Wesley. Det ble lest høyt fra Martin Luthers innledende kommentar til Romerbrevet og Wesley fortalte etterpå:

Jeg kjente mitt hjerte ble forunderlig varmt, og jeg kjente at jeg stolte på Gud og på Gud alene til min frelse. Jeg fikk en visshet om at Han hadde tatt bort mine, ja nettopp mine synder, og frelst meg fra syndens og dødens lov.

Han fikk altså her frelsesvisshet.
Og jeg husker at i min egen oppvekst, så fikk jeg ikke dette her med Gud helt til å gå opp.
På den ene siden trengte jeg ikke gjøre noe som helst, mens på den andre siden så hadde vi som kristne fått et oppdrag – og vi skulle gjøre noe.
Jeg husker godt den dagen, jeg befant meg i gymsalen på gamle Bjerkely skole i Vestfold, vi spilte fotball, og i en drikkepause så husker jeg at jeg tenkte på noe som jeg hadde lest i Det gamle testamentet tidligere den dagen, også var det akkurat som om noe falt på plass, noe ble endra på innsida, og jeg forstod at livet mitt med Jesus ikke stod å falt på hva jeg gjorde eller ikke gjorde, men på det Jesus hadde gjort.

En visshet om at Gud er fornøyd med meg. Så den fotballøkta ble et litt før og et etter i min troshistorie. Jeg hadde fått visshet om den rettferdigheten som aldri kan knuses verken av meg selv eller andre, så lenge jeg ikke aktivt bruker min frie vilje til å avvise alt det som har med Jesus og Gud å gjøre.

Vers 7-8, til slutt:
«Hør på meg, dere som kjenner rettferd, du folk som har min lov i hjertet!
Vær ikke redd når mennesker spotter, mist ikke motet når de håner!
For møll skal ete dem som klær, mott skal ete dem som ull.
Men min rettferd skal vare til evig tid, min frelse fra slekt til slekt.»

Noen ganger så kan det være utfordrende for oss å være kristne. Noen kan finne på å, som vi leste, å håne og spotte troa vår. Eller vi kan få spørsmål som vi ikke vet helt hvordan vi skal svare på. Kanskje er du den eneste kristne på jobben. Og selv om pulsen kan stige i takt med ubehaget på innsida vårt noen ganger, så kan vi huske på at vi aldri egentlig er alene.
Som kristne er vi er alltid i majoritet. For det er faktisk ikke bare deg, men også Gud i deg. «Jeg er med deg alle dager,» sa Jesus.
Så vi kan hvile i den tryggheten det er at når alt kommer til alt, så er Gud den sterkeste som vi kan ha på laget vårt og Han kan forandre atmosfæren i et rom på et øyeblikk. Gud bryr seg om deg. Ingenting kan ta fra deg det du har fått. For Guds nåde varer til evig tid som vi leste.

Filip Yancey skriver i boka «Nådens gåte» at:

Nåden betyr at det ikke er noe vi kan gjøre for å få Gud til å elske oss høyere – ikke noen form for åndelig trening eller forsakelser, ingen oppsamlet kunnskap fra bibelskoler eller teologiske fakulteter, ingen innsats i kampanjer for gode saker.
Og nåden betyr at det ikke er noe vi kan gjøre for å få Gud til å elske oss mindre – ingen rasisme eller hovmod eller pornografi eller utroskap eller endog mord.
Nåden betyr at Gud allerede elsker oss så høyt som det er mulig at en uendelig Gud overhodet kan elske.

Nåden betyr at vi blir akseptert for den vi er, og ikke for den som vi skulle ønske at vi var..

Oppsummering
Jeg skal gå inn for en landing.
I stad brukte jeg steinen og huset som et bilde (ta opp steinen og huset igjen).

Og er det en ting jeg har lyst til at du skal ta med deg fra denne talen så må det være nåden. At nå når vi går inn i høsten så kan du huske på det, og minne deg på det, at det er ikke prestasjonene dine som gir deg verdi, men det er hvem du tilhører. Uansett hva som skjer, så bærer nåden livet ditt (løft opp steinen), og du kan alltids bygge på nytt igjen oppå her.

Det er ingen betingelser for å kunne leve som Guds barn. Du må ikke føle sånn eller sånn. Du må ikke oppfylle en hel masse krav for at Gud skal bli fornøyd med deg.
For: Gud er først og fremst opptatt av det Han kan gi deg, og ikke det Han kan få ut av deg.

Nåden betyr at Gud aksepterer deg for den du er, og ikke for den som du skulle ønske at du var.

Vi ber:)

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s