Kritikk av læren om troende-dåp

Se også innlegget: «Barnedåp eller voksendåp?»

Baptistisk dåpssyn:

Dåpshandlingen skjer på grunnlag av personlig tro. Dåpen er en bekjennelseshandling/lydighetshandling. Troen og omvendelsen er avgjørende for å kunne døpe seg. Alle barn blir født som Guds barn.

(Naturlig nok vil det være enkelte variasjoner og nyanser her, men definisjonen ovenfor er den jeg vil bruke som et utgangspunkt i dette innlegget. Gjerne korriger meg dersom den ikke stemmer).

Foto: pixabay.com

For det første vil jeg si at jeg kjenner mange som har et annet dåpssyn enn meg selv. Dette er brennende og åndsfylte kristne med et stort hjerte for Jesus, kirken og samfunnet vårt. Men vi er altså uenige på dette punktet. Jeg tenker imidlertid at dette er en uenighet det fint går an å leve med.

Tilhengere av troende dåp og spedbarnsdåp bruker begge Skriften som sin autoritet, men tolker bibelen ulikt. Når vi kristne samtaler med hverandre og bruker bibelen som rettesnor for læren vår da mener jeg at det skal være stor takhøyde for uenighet. Så dette er altså ingen kritikk av enkeltpersoner som har et annet dåpssyn enn meg, men en kritikk av selve troende-dåp læren som jeg mener misforstår dåpen og degraderer dens teologiske betydning.

I luthersk sammenheng omtaler vi dåpen som et nådemiddel og et sakrament. Et sakrament er en hellig handling der Guds Ord knyttes til et ytre og fysisk element. Selve ordet er en latinsk oversettelse av det greske ordet mysterium som i Det nye testamentet brukes om evangeliet (Ef 6,19). At dåpen er et nådemiddel betyr at selve dåpshandlingen er et middel Gud bruker for å gi oss noe.

Hva gir han oss i dåpen? I Apg 2,38 står dette greit forklart. Gjennom dåpen så får vi «..tilgivelse for syndene.. og Den Hellige Ånds gave.» I Rom 6,4 står det at vi blir begravet med Kristus ved denne dåpen til døden. Vårt «gamle menneske» blir korsfestet med Jesus og vi blir reist opp til et nytt liv med Gud. Augustin omtalte dåpen som «et synlig ord,» et synlig uttrykk for Guds usynlige nåde. Til sammenlikning omtaler Bibelen evangeliet som «et ord som kan frelse.» (Apg 11,14), og snakker i Ef 5,26 om Jesus som gav seg selv for kirken «for å gjøre den hellig og rense den med badet i vann, i kraft av et ord.»

I Tit 3,5 står det at Gud «..frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd.» Det betyr ikke at selve dåpen er vår frelser (det er det bare Jesus som er), men det betyr at Gud har gitt oss dåpen som et nådemiddel. Dåpen illustrerer evangeliet på en fantastisk måte – At det er Gud som handler i dåpen. På samme måten som frelsen mottas ved troen av nåde. Så får vi også både troen og dåpen av nåde uten betingelser.

Uenigheten står ofte og faller på vår forståelse av ordet tro. Hva er troen? Ifølge et barnedåps-syn så er både troen og omvendelsen ene og alene et verk av Jesus. Og på samme måte som vi ikke fullt ut kan forstå nåden, så kan vi heller ikke fullt ut forstå dåpen. Evangeliet og dåpen er på den måten et mysterium for oss. Men dåpen er altså likefullt Guds mektige handling, og da blir det klart for oss at det ikke bare er en lydighetshandling fra vår side, men en nådehandling av Gud.

For troen er ikke noe vi presterer, men en Guds gave. I Luk 1,15 så kan vi lese om et barn som skulle være fylt av Den Hellige Ånd helt fra morslivet av. Gud er altså ikke avhengig av vår bekjennelse for at vi skal kunne tilhøre ham eller motta Guds gave. Nåden har ingen betingelser. Ellers så ville ikke dåpen gitt nåde, men heller fortjeneste for oppfylt mengde kognitiv tro. Noe som isåfall ville vært dårlige nyheter for syke, demente, de med psykisk funksjonsnedsettelse fra fødselen av osv.

Fra et luthersk ståsted så blir derfor oppfattelsen av dåpen som en lydighetshandling/bekjennelseshandling sett på som loviskhet og en misforståelse.

Innvendingene mot barnedåpen er det vi kaller for fornuftsinnvendinger: Barn trenger vel ikke dåpen? Barn kan da ikke tro?

La oss se litt kort på disse to spørsmålene til slutt.

Trenger barn dåpen?

Kulturen vår har et menneskesyn i sterk opposisjon til det bibelen konstaterer om menneskets natur. Noe som også preger vår egen tankegang. Et barn er da vel bare uskyldig og godt? Og dette er da også en fornuftig innvending siden de ikke kan ha rukket å synde som et lite spedbarn?

Men er det sant at et spedbarn er feilfritt?

For det første må vi snakke litt om gjenfødelse. Sett med lutherske øyne så trenger barn dåpen ganske enkelt fordi de trenger å bli gjenfødt slik som alle oss andre. Og på nettopp dette punktet er baptistisk teologi uenig med bibelen (for å provosere litt), og viser gjerne til Jesu ord i Matt 19,14 og påstår med det at alle barn tilhører Guds rike. Men er det dét som står? «Himmelriket tilhører slike som dem,» sier Jesus. Det står altså ikke at barna hører til Guds rike, men Guds rike hører slike til.

Kanskje høres dette ut som flisespikkeri, men det er altså en stor forskjell der. Ut fra konteksten så ser vi at betydningen av teksten er at barna ikke trenger å bli voksne for å gå inn i Guds rike, slik som disiplene tydeligvis trodde.

Men barna trenger likevel å bli gjenfødt. Tit 3,5 knytter gjenfødelsen til Guds handling i dåpen. «.. Han frelste oss ved badet som gjenføder og fornyer ved Den Hellige Ånd.» Ifølge Jesus så er det som er født av kjød, kjød, og i Ef 2,3 kan vi lese at «.. Vi var av naturen vredens barn, vi som de andre.»

Det er altså ikke i kraft av våre gjernings-synder at vi trenger gjenfødelsen, men allerede ved vår medfødte syndige natur er mennesket et vredens barn (med arvesynd). Jesus sier det så sterkt som at enten er vi Satans barn eller så er vi Guds barn (Joh 8,39-44. Se også 1. Joh 3,10). Bibelens grunntanke er at menneskeslekten fødes med ond lyst, uten frykt for Gud.

I dåpen derimot blir vi født på nytt av ånd (Joh 3,6-7), og mottar tilgivelse og Åndens gave (Apg 2,38). Da blir det klart at også barna trenger dåpen. De får Den Hellige Ånd (ikke sammenbland med åndsdåpen), og går fra å være et «vredens barn» til å bli et Guds barn. Og selv om dåpen i seg selv ikke er en magisk handling og at Gud selvsagt er større enn sin egen ordning, så er dåpen som normalordning nødvendig for et lite spedbarn. Et luthersk dåpssyn lærer imidlertid ikke at udøpte barn ikke blir frelst. For dåpen er en gave til oss, og Gud er ikke bundet av sin egen dåpsordning.

Troen er alltid en tro på Guds ord, og Ordet viser til dåpen. Tro er ikke noe vi kan gjøre av egen kraft, men har sitt utgangspunkt i Gud sin handling og ikke i vår egen. Kirsti Melangen sier det på denne måten:

Barnet får dåpen som gave. Gud skaper troen gjennom sin Hellige Ånd, og vi får dåpen uten at det stilles krav om bekjennelse eller et visst intellekt.

Troens «startpunkt» ligger i Guds handling, i det objektive faktum at barnet blir døpt. Fordi det er Gud som døper, er det Gud som etablerer trosrelasjonen mellom seg og barnet. Altså «får barnet troens gave i dåpen.»

Kan et barn tro?

Tja, hvem av oss kan vel egentlig tro? Tro er ikke noe vi kan tenke oss til, eller oppnå gjennom egne moralske, apologetiske eller akademiske prestasjoner. Tro er ene og alene en gave fra Gud. Gud frelser oss av nåde ved tro, og for at det skal være av nåde så forutsetter det at troen er noe Gud gir oss. Det betyr at det ikke er noen betingelser.

Nådemiddelet kommer først, og deretter troen.

Jesus tok imot de menneskene som ble båret fram til ham i tro, og de som ble båret fram fikk motta Guds nåde: «.. Da Jesus så deres tro, sa han til den lamme – Vær frimodig, sønn, syndene dine er tilgitt.» (Matt 9,2). På samme måte bærer vi også fram barna i troen på Guds nåde i Jesus, som gis av Gud i dåpshandlingen.

I dåpens bad tar Gud imot det hjelpeløse barnet og gjør det til sitt eget. Dette er gjenfødelsens under. Dette dåpens mysterium som overgår fornuften vår. Dåpen er selve grunnlaget for barnets kristenliv når det våkner til bevisst tro. Guds tanke er at barnet skal være hos Jesus bestandig.

Carl Fr. Wisløff sier det slik:

Barnedåpen vil si at Gud var der med sin kallende nåde så tidlig som mulig i barnets liv, fordi han vil at hele livet skal være innviet til ham. Med all rett har derfor dåpen vært kalt «nådens port.» I dåpens bad gir Gud barnet all sin nåde.

Og at barnet kan fødes på nytt, sier også Bibelen. Vi har alt vist til Kol 2,11 hvor dåpen kalles Kristi omskjærelse. Kunne Gud i en ufullkommen paktstid ta et spedbarn til seg og gi det paktstegnet mens det ennå levde det ubevisste barneliv, så kan han det ikke mindre i en fullkommen pakts tid.

 

Min hovedinnvending mot et baptistisk dåpssyn er derfor dette:

Dersom dåpen er en lydighetshandling som krever en viss mengde bevisst tro, så legger man betingelser til Guds nådemiddel. For å kunne motta tilgivelse og Den Hellige Ånd gjennom dåpen så må man først ha noe i bunnen som et kriterium. Man må først ha tro for å kunne motta det Gud vil gi oss i dåpen. Med andre ord: dersom læren om troende dåp er rett, så kan vi motta Guds nåde i dåpen bare hvis vi allerede har mottatt tro ved nåde. Da blir imidlertid ikke nåden nåde lenger, men et kriterium, en betingelse, for å motta.

Og dersom dåpen er en bekjennelseshandling, så underslår man dåpens betydning: At det er Guds nåde som blir budt fram i dåpen.
Noe som står i sterk kontrast til tanken om at dåpens gyldighet er avhengig av vår egen bekjennelse.
Gyldigheten av selve dåpshandlingen er imidlertid ikke avhengig av en definert mengde tro, men står og faller på Guds Ord og løfte.

Alt i det kristne livet er et resultat av nåde. Dåpen som nådemiddel er intet unntak her. Guds nådemidler, frelsen, og livet som frelst, er alt basert på nåde og gjort mulig kun av Jesu offerdød og oppstandelse fra de døde.

Å bli døpt i Guds navn, det vil si å bli døpt av Gud selv, ikke av mennesker. Selv om det skjer ved et menneskes hånd, så er det sannelig Guds egen gjerning likevel.» (Art 10).
«Dette er kanskje litt satt på spissen. Men det følger av det jeg alt har sagt, nemlig at dåpen ikke er noe annet enn vann og Guds Ord med og i hverandre. Det vil si: Når Ordet er med vannet, da er dåpen gyldig, selv om troen ikke kommer til. For det er ikke min tro som lager dåpen – troen bare tar imot dåpen. Og dåpen blir ikke ugyldig fordi om den ikke blir tatt imot og brukt på rett måte. For dåpen er – som sagt – ikke bundet til vår tro, men til Ordet (Art 53).
Martin Luther i fjerde part «Om Dåpen» i den store katekismen.

Guds fred!

 

Kilder:

  • Bibelen – Bibelselskapets oversettelse 2011.
  • Melangen, Kirsti. Kunsten å være klar.
  • Mæland, Jens Olav. Konkordieboken – Den evangelisk-lutherske kirkes bekjennesesskrifter.
  • Wisløff, Carl Fr. Jeg vet på hvem jeg tror.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s