Selvoppfyllende profetier

Foto: pixabay.com

Som kristne har vi langt større autoritet og innflytelse enn det vi ofte er klar over selv. Vi har fått Den Hellige Ånd. Vi har fått Guds Ord. Vi har fått fellesskapet. Vi har fått dåpen og vi er sønner og døtre av kongen.

 

På morgenen i dag så leste jeg 4. Mosebok 13:
Moses sender ut 12 ledere fra Guds folk for å utforske landet som Gud hadde lovet dem. Etter 40 dager kommer de tilbake og rapporterer om det de hadde sett. Men det var imidlertid kjemper der, anakitter. Byene var store og befestede og de følte seg som små gresshopper i forhold til folket som bodde i landet.

Kun Josva og Kaleb så forbi det rent fysiske og fokuserte på Guds løfte i stedet.
«Det landet vi dro gjennom og utforsket, er et svært godt og innbydende land. Om han har sin glede i oss, fører Herren oss inn i dette landet og gir det til oss, et land som flyter av melk og honning.
Gjør bare ikke opprør mot Herren! Dere skal ikke være redde for folket i landet, de er bare en brødbit for oss. Deres skygge har vendt seg bort fra dem, men Herren er med oss.
Vær ikke redde for dem!» – 4. Mos 14,7-9.

Israelittene valgte imidlertid frykten. De valgte å stole på sin egen dømmekraft fremfor Guds Ord. Resultatene ble en 40 års lang forsinkelse.

Dette blir litt kristennesisk språk, men, hva er vårt «land?» Er vi egentlig noe bedre enn de israelittene som ble mismodige på grunn av «kjempene?» Hva er «kjempene» i vårt eget liv?

Dersom vi ser på utfordringene våre med et utelukkende negativt blikk, så vil det uunngåelig bli til en selvoppfyllende profeti. Et prinsipp som er like aktuelt enten vi definerer oss som kristne eller ikke.

Glemmer vi hvem vi er i Jesus og velger frykten så blir det en selvoppfyllende profeti og vi kommer ikke inn i «landet» som er vårt i Jesus.

Som kristne har vi fått et oppdrag. Et oppdrag som kanskje er så kjent for oss at vi ikke forstår dybden i det. At det som Jesus ber oss om, også er mulig å gjennomføre. «Ikke ved makt og ikke ved kraft, men ved Guds Ånd.» Sak 4,6. Et oppdrag som det er mulig å gjennomføre fordi Jesus har lovet at han selv vil være med oss i det.

Jeg har fått all makt i himmelen og på jorden.

Gå derfor og gjør alle folkeslag til disipler:

Døp dem til Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn og lær dem å holde alt det jeg har befalt dere.

Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Ser vi først og fremst på omstendighetene våre? Tenker vi mest på at mennesker ikke ønsker å ha noe med Gud å gjøre. Tenker vi mest på at det er så mange som har fordommer og et fullstendig galt bilde av Gud og kristen tro? Velger vi frykten og på den måten forsinker fornyelse, vekkelse og vekst i lokalsamfunnet vårt?

Eller velger vi heller den andre selvoppfyllende varianten som det er å stole på Guds Ord? Velger vi, slik som Josva og Kaleb, å tro at det er mulig å gjøre det norske folket til en nasjon av disipler/lærlinger? Isåfall er jeg overbevist om at vi til slutt vil få se resultater av troen vår (Jos 14,6-15).

«For i Jesus har alle Guds løfter fått sitt ja. Derfor sier vi også ved ham vårt amen, til Guds ære.» 2. Kor 1,20.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s