Helbred de syke?

«Spørsmålet er ikke om Gud kan helbrede, eller om han gjør det, eller hvorvidt vi som kirke er kalt til å be for syke. Spørsmålet er heller hvordan vi skal gjøre det. Hvordan kan vi opprettholde praksisen med å be for syke uten å samtidig falle for fristelsen til å bygge teologien vår på egne skuffelser?»

Enten du er kristen eller ikke, så har jeg full forståelse for at tanken på overnaturlig helbredelse kan høres litt fremmed ut. Hvis du derimot tror på dette og i tillegg er supergira på tegn og under har jeg imidlertid lyst til å advare deg. Det finnes mange potensielle farer ved en ubalansert teologi når det kommer til karismatikk. Er du på den andre siden yberskeptisk trenger du en påminner om at undre og mirakler omgir oss hver dag og at det overnaturlige alltid har vært en naturlig del av kirkens liv og lære. Det er noe riv ruskende galt dersom du finner mer kraft på alternativmessa enn i kirkene våre. Skal vi tro bibelen så er helbredelse noe som skal følge oss som tror, og vi kan i ulike situasjoner få nåde til å være «verktøy» slik at andre mennesker blir fysisk og mentalt helbredet (Mark 16,17-18; 1. Kor 12,9).

Vi ser at folk kom til omvendelse både gjennom å erfare et mirakel, som Peter i Luk 5,8: «..Gå fra meg, for jeg er en syndig mann,» og etter Jesus-sentrerte taler som i Apg 2,37: «Da de hørte dette, stakk det dem i hjertet..»
På samme måte som undervisning og forkynnelse var viktig for Jesus, så var også helbredelse en essensiell del av hans liv og tjeneste.

Jesus var helt tydelig på at vi skal lære hverandre å gjøre alt det han har bedt oss om å gjøre (Matt 28,20). Noe som inkluderer vers som Matt 10,8 eller Luk 10,9 hvor Jesus sendte ut disipler for å helbrede. Det gir altså liten mening å tenke at Jesus helbredet kun for å vise at han er Gud dersom han instruerte oss kristne til å gjøre det samme. Paulus levde f. eks ut det Jesus hadde sagt om å gjøre «større gjerninger» enn Ham selv (Joh 14,12). I Mark 5,28 ble en kvinne frisk av å berøre kappen til Jesus, mens i Apg 19,11 ser vi at det hendte at folk tok tørkler og arbeidstøy som Paulus hadde hatt på seg i fortid, og la det på de syke med den følge at sykdom slapp taket og onde ånder ble drevet ut.

Spørsmålet er ikke om Gud kan helbrede, eller om han gjør det, eller hvorvidt vi som kirke er kalt til å be for syke. Spørsmålet er heller hvordan vi skal gjøre det. Ikke minst: hvordan vi skal forholde oss til at noen blir helbredet mens andre ikke blir det? Hvordan kan vi opprettholde praksisen med å be for syke uten å falle for fristelsen til å bygge teologien vår på egne skuffelser?

Videre inneholder innlegget følgende punkter:

  • Er det Guds vilje å helbrede?
  • Usunn bagasje
  • Hvorfor blir ikke alle helbredet?
  • Hvordan skal vi praktisere helbredelse?
  • Konklusjon

Er det Guds vilje å helbrede?

Ja. Guds vilje er helbredelse for alle mennesker på hele kloden. Punktum. Guds vilje er at både du og jeg skal ha god helse.

Nå er det kanskje enkelte av dere som misforstår meg og blir provosert. Bær over med meg og la meg forklare.

Jeg sa ikke at Gud er en helbredelsesautomat hvor du putter på bønner og får ut helbredelse, eller at vi kan «kreve» helbredelse fra Gud. Nei, det er ikke dette jeg sa, selv om du kanskje tror det var det jeg kommuniserte når du hørte «Guds vilje» og «helbredelse» i samme setning.

Vi trenger til og med ikke gå spesielt grundig til verks for å vise at påstanden: «Guds vilje er helbredelse,» faktisk holder mål.

Først vil jeg gjerne stille deg et spørsmål:
Hvordan kan noen i det hele tatt bli helbredet?
Ingen mennesker kan helbrede noen i egen kraft. Vi kan verken vekke opp døde, helbrede syke eller drive ut onde ånder på egen hånd. Heller ikke jeg påstår det.

I 1. Pet 2,24 står det at «.. Ved hans (Jesu) sår ble dere helbredet. Det står at vi allerede har blitt helbredet. Jesus har allerede betalt prisen (Jes 53,4-5). Noe som betyr at grunnen til at mennesker i det hele tatt blir helbredet i Jesu navn er at Gud allerede har helbredet alle mennesker som noen gang kommer til å leve. Hva mener jeg med det? Jo, på samme måte som Jesus tok på seg all straff for all synd i fortid, nåtid og fremtid, så tok han også på seg all sykdom i fortid, nåtid og fremtid.

Dette er grunnen til at det finnes, ikke bare noen få, men til og med mange tilfeller av overnaturlig helbredelse i kirkene våre. Ganske enkelt fordi Gud allerede har gjort noe med sykdom gjennom Jesu liv, død og oppstandelse. Derfor sier jeg med stor frimodighet at Guds vilje er helbredelse for alle mennesker. Det ville vært merkelig om Gud så på bønn om helbredelse som masete når en del av planen hele tiden var at Jesus, Gud selv, skulle bære alle sykdommer på korset.

På samme måte som det står at Guds vilje er at alle mennesker skal bli frelst (1. Tim 2,4), og vi vet at ikke alle blir frelst, så er det også Guds vilje at alle skal ha god helse, selv om ikke alle har god helse.

Siden Guds vilje både er åndelig helbredelse (frelse) og fysisk helbredelse, så er det selvfølgelig naturlig å spørre seg hvorfor ikke alle mennesker blir frelst og hvorfor ikke alle vi ber for blir helbredet. Dersom bibelen har rett i at Guds vilje er helbredelse: Hva er det som gjør at helbredelse manifesteres i det naturlige? Ja, vi er velsignet med all Åndens velsignelse i himmelen, men hvordan manifesteres det på jorden slik som i himmelen?

Usunn bagasje

Da jeg kom til IMI Kirken og ACTA Bibelskole i 2010 så var jeg en gira tjueåring som var sulten på det overnaturlige og hadde et sterkt ønske om å se Den Hellige Ånds gaver i aksjon. Spesielt punktet i læreplanen om bønn for syke i Stavangers gater appellerte. Ingenting galt med en hunger etter Den Hellige Ånds gaver i seg selv (1. Kor 14,1), men problemet var at jeg hadde med meg en god porsjon usunn teologi i bagasjen til Stavanger fra diverse helbredelses-predikanter jeg hadde hørt på kristne TV-kanaler.

Blant annet tenkte jeg følgende før jeg begynte bibelskolen:

  1. Tungen har makt over liv og død (Ordspr 18,21), og det var derfor viktig å ikke snakke høyt om sykdom og utfordringer. Det kunne nemlig gjøre problemene større. Talte jeg ut noe som kunne minne om tvil (f. eks dele følelser knyttet til en utfordrende situasjon) så tenkte jeg at problemet ville vedvare lenger.
  2. Utholdenhet gir til slutt resultater. Jeg var fullstendig klar over at alt Gud gir er av nåde. Likevel tenkte jeg at bare jeg var utholdende nok, proklamerte nok, takket nok, tilga nok, talte nok til kroppen min osv så ville jeg til slutt bli helbredet for både ryggplage og annet. Det kokte altså egentlig ned til egen prestasjon og ikke Guds nåde.

Pastoren min i IMI-Kirken, Egil Elling Ellingsen, sa det en gang at det er forskjell på å forkynne vantro og å være ærlig på livet. Viktigheten av nettopp dette med å snakke sant om livet er noe jeg har lært på den harde måten. Det er ganske så slitsomt å skulle være så fryktelig sterk hele tiden, og erkjennelsen av en utfordring er selvsagt ikke vantro. Vantro blir det først når du tar tilliten din til Gud helt ut av ligningen, lar være å be og heller handler på frykten.

Når det er sagt så er både utholdenhet i bønn og praktiske ting som proklamasjon, tilgivelse, takknemlighet o.l elementer som kan forløse en helbredelse. Problemet er når vi får tunnelsyn og lager oss trangsynte «fasiter» over hvordan mennesker blir helbredet. Det kan være direkte skadelig å si til forbønnssøkende at de bare må takke, «du må bare tilgi,» eller lignende. Sjansen er stor for at vedkommende allerede har mottatt forbønn et titalls ganger for samme plage. Dersom personen alt har prøvd å «bare tilgi» uten å få resultater, vil vedkommende ofte tenke enten: 1. at det er noe galt med han/henne selv, eller 2. at Gud ikke er fornøyd med han/henne. Du som forbeder er nødt til å ha et mer helhetlig teologisk bilde enn som så før du kommer med «kvikk-fiks råd» og lettvinte proklamasjonssetninger. Helbredelse handler som alt annet i det kristne livet om relasjon, og ikke metode.

Hvorfor blir ikke alle helbredet?

Startpunktet for å kunne erfare det overnaturlige er tro, og det har vi allerede fått som kristne (Rom 12,3b). Problemet er ikke at vi har for lite tro, ofte er en stor del av problemet vantro. Ordet tro «πίστις» finner vi 263 ganger i Det nye testamentet, og 147 ganger i betydningen tillit/å stole på.

Se for deg at du har tillit til en person, f.eks en nær venn. La oss kalle han Ola. Han tipser deg om et fantastisk fiskevann og lover deg at dersom du tar med deg fiskestangen og fisker i dette spesielle vannet, så vil du garantert få fisk. Forventningsfullt handler du i tillit (i tro) på det Ola sier og springer ut for å fiske, men timene flyr og fangsten uteblir.

Da er det naturlig å tenke at Ola’s ord ikke var til å stole på. Derfor spør du selvfølgelig Ola når du kommer tilbake om hvorfor du ikke fikk fisk. «Hva slags agn brukte du,» spør Ola. «Agn?» svarer du. Etter litt oppklaring forstår du at Ola sine ord faktisk var til å stole på, men du handlet før du hadde all informasjonen du trengte for å få fangst. Du visste ikke at du måtte ha en spesiell type agn på kroken og først da ville du garantert få fisk.

På samme måte handlet disiplene i Matt 17 uten å ha nok informasjon til å kunne få «fangst.» Disiplene handlet på Jesu ord om at de kunne helbrede de syke (Matt 10,1.8). Historien i Matt 17 begynner med at en mann kom til disiplene med sønnen sin som var syk, men disiplene var imidlertid ikke i stand til å helbrede gutten (v. 16). Da er det gjerne naturlig å tenke at helbredelse i dette tilfellet ikke er Guds vilje, men så dukker Jesus opp, helbreder gutten og viser at Guds vilje var helbredelse selv om disiplene hans ikke var i stand til å helbrede han.

Senere spurte disiplene Jesus hva som var grunnen til at de ikke kunne helbrede gutten. Interessant å merke seg at de hadde forventet (hatt tro) for et annet utfall, og de ble overrasket over at det ikke skjedde en bedring. Jesus sitt svar var at de ikke hadde brukt rett agn: «.. dette slaget drives bare ut ved bønn og faste» (Matt 17,21; Mark 9,29).

En av fastens viktigste funksjoner er å fjerne vantro. Vi er en del av et samfunn og en kultur som har en tendens til å forsøke å gjøre Gud til en privatsak og det overnaturlig til en raritet. Da er det enkelt å bli påvirket til å ikke forvente noe overnaturlig. Som en konsekvens blir Åndens gaver ikke forkynt, og da får vi også færre erfaringer med tegn, under og mirakler.

Det som skjer når vi faster er at vi sier nei til kroppen vår. Kroppen roper etter mat, men vi sier nei og etter 3-4 dager gir kroppen litt opp og sier seg fornøyd med vann, og sulten er ikke lenger så gjeldende. På denne måten øver vi oss på å ikke kun la oss styre av det vi ser og føler.

I tro forstår vi at verden er skapt ved Guds ord, og at det vi ser, har sitt opphav i det usynlige.. Alt dere ber om i bønnene deres – tro at dere har fått det, og dere skal få det. – Hebr 11,3; Mark 11,24.

Dersom jeg møter en person i rullestol kontra en person med migrene, så har jeg lettere for å tro på at sistnevnte blir helbredet, enn personen i rullestol. Da er det også større muligheter for at jeg ikke gir opp, og samtidig større mulighet for å se en helbredelse manifestert i det naturlige. Jeg blir i stor grad påvirket av det jeg ser og føler, noe som samtidig kan være med på å begrense hva Gud kan gjøre gjennom meg.

Luk 11,20 viser at helbredelse er tett knyttet til Guds rikes nærvær blant oss, og i eskjatologien snakker vi om Guds rike som et allerede, men samtidig: ennå ikke. Gud helbreder allerede i denne verden, samtidig vil vi ikke få erfare at all sykdom forsvinner eller at ting blir fullkomment før livet på den nye himmel og den nye jord etter denne tidsalders ende.

Jeg tenker altså at vantro, mangel på åpenbaring, en fallen verden osv er årsaker til at vi ikke ser at alle blir helbredet. Samtidig er jeg den første til å si at dette spørsmålet har vi ikke helt svaret på, og selvevaluering og fordømmelse er aldri veien å gå. På samme måte som vi blir frelst av nåde så forblir vi frelst og får leve det frelste livet kun av nåde. Og vi lever i stor grad i en spenning mellom det vi forstår og det vi ikke forstår. På den ene siden har Jesus sørget for at alle mennesker kan bli helbredet og han har gitt oss autoriteten til å virkeliggjøre det, og på den andre siden er det mange ganger det ikke blir manifestert. Selv en mann som Paulus fikk erfare det (2. Tim 4,20).

Hvordan skal vi praktisere helbredelse?

Det er ingen tvil om at karismatikk-siden ved evangeliet er en av de mest utfordrende områdene å bevege seg i. Det er lett å slå seg til ro med ubalansert teologi. Nådegaver er ikke fortjenestemedaljene til spesielt åndelige kristne, men nettopp – gaver, helt uavhengige av personlig kunnskap og modenhet.

Det er lett å havne i en grøft hvor man tenker at det er nådegavene som er ugress som må lukes bort, i stedet for å innse at ugresset i virkeligheten er umoden utøvelse av nådegavene. Uten tegn og under forkynner vi faktisk ikke et komplett evangelium (Rom 15,18-19).

Så! Rent praktisk. Hva sier det nye testamentet om utøvelse av helbredelse?

Er noen blant dere syke? Han skal kalle til seg menighetens eldste, og de skal be over ham og salve ham med olje i Herrens navn. Da skal troens bønn redde den syke, og Herren skal reise ham opp. Har han gjort synder, skal han få dem tilgitt.

Bekjenn da syndene for hverandre, og be for hverandre, så dere kan bli helbredet.. – Jak 5,14-16.

Dette ble skrevet i en menighetssetting hvor helbredelse var naturlig og lederne i kirken var vant med å be for syke. Kanskje er ikke dette like naturlig i din egen menighet? Teksten ovenfor gir oss innblikk i en tidlig praksis på området og er tydelig på at troens bønn skal redde den syke og at Gud er en helbreder.

Ikke minst er det viktig å få tak i at ubekjent synd kan være med på å hindre en helbredelse. Verken Guds frelse eller Guds velvilje avhenger av din egen evne til å bekjenne synd. Vi er frelst av nåde og Gud er fornøyd med oss kun på grunn av nåden, men en bekjennelse er med på å reversere syndens konsekvenser. Hvorfor? For selv om det ikke er Gud som straffer oss med sykdom, så er det noen mekanismer, noen åndelige lover, som gjør at synd kan forårsake sykdom. Så lenge vi lever i lyset derimot og bekjenner vår synd, så renser Jesus oss fra alle potensielle frukter av din aktuelle svakhet (1. Joh 1,9). Igjen og igjen.

Disiplene spurte da: «Rabbi, hvem er det som har syndet, han selv eller hans foreldre, siden han ble født blind?»

Jesus svarte: «Verken han eller hans foreldre har syndet. Men nå kan Guds gjerninger bli åpenbart på ham. Så lenge det er dag, må vi gjøre hans gjerninger som har sendt meg..» – Joh 9,2-4.

På Jesu tid var det vanlig å tenke at sykdom alltid hadde sin rot i personlig synd. Var du syk, så hadde du gjort noe galt. Jesus viser oss noe annet. Siden vi er en del av en verden i ubalanse, så er det dessverre fullt mulig å bli syk bare fordi vi er en del av en virkelighet hvor synd, sykdom og død er realiteter. Ikke begynn med selvevaluering eller bekjenn synd i hytt og pine med mindre Den Hellige Ånd minner deg på det. Tro meg. Dersom Ånden, som bor i deg, ser at det er noe du trenger å bekjenne, så vil du ikke få fred før det er bekjent og gjort opp. Du vil verken være usikker på at det faktisk er Gud som minner deg på det, eller på hva du trenger å bekjenne.

Problemet med å lage én fasit på hvordan helbredelse blir manifestert, er at det er ufattelig mange faktorer. Skriftmaterialet er enormt og viser oss, ikke én metode, men at forskjellig mennesker i forskjellige situasjoner ble helbredet ved forskjellige metoder. Enten det var spytt som ble smurt på øynene (Mark 8,23), gjennom å handle i tro på noe som ble sagt (Luk 17,14), eller ved en proklamasjon (Apg 3,6), så hemmeligheten er alltid Den Hellige Ånd og relasjon. Det står ikke først og fremst på hva vi kan klare å få til av velformulerte bønner. Samtidig er det selvfølgelig ikke helt likegyldig hva vi sier når vi ber heller.

Herrens Ånd er over meg, for han har salvet meg til å forkynne et godt budskap for fattige. Han har sendt meg for å rope ut at fanger skal få frihet og blinde få synet igjen, for å sette undertrykte fri og rope ut et nådens år fra Herren. – Luk 4,18-19.

«.. Som Far har sendt meg, sender jeg dere..» – Joh 20,21.

Vi vet ganske så mye om hvordan Gud sendte Jesus og hva det innebar. Jesus ble blant annet sendt for å gi blinde synet igjen og sette undertrykte fri. «.. Han gikk omkring overalt og gjorde vel og helbredet alle som var underkuet av djevelen..» (Apg 10,38). Både mentale og fysiske sykdommer er fra djevelen. I Edens hage fantes ikke sykdom og det vil det heller ikke komme til å gjøre på den nye himmel og den nye jord (Åp 21,4). Sykdom er ikke Guds vilje.

På samme måte som Gud sendte Jesus, har Jesus sendt oss. Men! Dersom et av privilegiene våre er å kunne helbrede syke. Hvorfor ser vi det ikke oftere? Svaret er kanskje lettere å forstå enn å gjennomføre. Nøkkelen er å våge å handle på Jesu ord, gjøre feil, lære av det og prøve igjen. Fortsetter vi å prøve vil vi også fortsette å se flere resultater enn før. Jo flere vi ber for, jo flere bønnesvar vil vi få se.

«Helbred syke, vekk opp døde, gjør spedalske rene og driv ut onde ånder! Gi som gave det dere fikk som gave.» – Jesus.

Konklusjon

Avslutningsvis har jeg lyst til å nevne at dette innlegget er like mye til meg selv som til deg. En utfordring om å handle på – og praktisere det vi tror på og til å reflektere over hvordan dette kan se ut i hverdagen og i kirkene våre.

Jeg har både sett helbredelser og hørt vitnesbyrdet til mange som har blitt helbredet, og jeg kan ikke komme bort ifra at dette er noe høyst virkelig. Samtidig har jeg flagget egen helbredelse for deretter å erfare at den sosiale angsten senere har sneket seg tilbake igjen.

Etter negative opplevelser og erfaringer med det karismatiske så faller mange kristne for fristelsen til å se på helbredelse, profeti osv som noe uønsket, fremmed og skremmende fremfor noe godt, rent og hellig.

Jeg har lyst til å utfordre deg på å tørre å åpne deg opp for det bibelen lærer om Åndens fylde, gaver og kraft. Selv beveger jeg meg støtt og stadig både ut og inn av dette og erfarer hver gang at det er langt mer meningsfylt, spennende og kjekt å leve tett på Den Hellige Ånd. Selv om jeg skulle gjøre noe feil så er denne prisen vel verdt å betale. Å være ordets gjørere er langt mer spennende enn å slå seg til ro med å høre.

Ber om masse nåde, velsignelse og ledelse inn i din egen prosess med å følge Jesus i hverdagen!

«Og jeg våger bare å tale om det Kristus har gjort gjennom meg for å lede folkeslagene til lydighet. Dette har jeg fått gjøre i ord og gjerning,

ved mektige tegn og under og ved Åndens kraft, slik at jeg nå har fullført forkynnelsen av Kristi evangelium..» – Paulus. Romerbrevet 15,18-19.

Et komplett evangelium inneholder tegn som får deg til å undre:)

Kilder:

  • Bibelen – Bibelselskapets oversettelse 2011.
  • Logos bible software.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s