Treenig Gud?

Treenigheten er et av mysteriene i den kristne tro. Hvordan kan Gud være både en og tre samtidig? Gir det mening å snakke om treenighet? Menneskelig, språklig og matematisk sett gir en slik lære mange utfordringer for fornuften.

For Augustin var det tilsynelatende enkelt å akseptere mysteriebiten omkring Guds vesen. Dersom vi kan snu tanken rundt Gud og forstå Ham til fulle, så er det ikke Gud man forstår, mente han. Det er naturlig at tankene våre om Guds vesen virker ulogiske. Ganske enkelt fordi Gud ligger utenfor vår menneskelige forståelse.

Timothy Keller skriver at «læren om den treenige Gud er mer enn vår tanke makter. Den er vanskelig å begripe med fornuften og overbelaster sinnets strømnett. Samtidig får denne forbløffende og dynamiske forestillingen en rekke dybtpløyende følger både for den enkeltes liv og for verden som helhet.

Om det ikke finnes en treenig Gud, er alt i og rundt oss et resultat av upersonlige og tilfeldige naturkrefter. Da er vår opplevelse av kjærlighet kun en illusjon forårsaket av biokjemiske reaksjoner i hjernen vår.

Dersom Gud finnes, og er uforanderlig kjærlighet, så må han ha vært kjærlighet fra evighet av. Forholdet mellom de tre personene gjør det mulig. Kjærlighet er noe en person har til en annen. Så hvis Gud kun er én person, fantes det ikke kjærlighet før han skapte engler, mennesker eller andre vesener. Hvis det ikke var noen treenighet ville Gud vært avhengig av det skapte for å kunne elske og ville dermed ikke vært kjærlighet fra evighet av.

Uten treenigheten får vi også et problem med tanke på forholdet mellom evighet og åpenbaring. Tid er en av Guds oppfinnelser. Når Gud ble et menneske i Jesus så tok Gud skrittet inn i tid og rom, og med det beveget han seg inn i en midlertidig tilstand. Hva betyr det? Bibelen peker på Gud som uforanderlig (Jak 1,17), noe som leder oss i retning treenighet. Gud ble åpenbart gjennom Jesus, men forblir uforanderlig. Dermed må Gud samtidig fortsatt ha vært utenfor tid og rom hvis vi kan snakke om uforanderlighet.

Bibelen sier ikke noe direkte om treenigheten, men likevel finner vi grunnlaget mer eller mindre indirekte gjennom Skriften. Jesus snakker om Faderen og Ånden som to andre «personer,» og i det nye testamentet møter vi Gud flere ganger med tre forskjellige betegnelser. Både som Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd. Umiddelbart høres det ut som tre guder, men i Jak 1,17 kan vi som nevnt lese at Gud er uforanderlig, og i det gamle testamentet er synet på Gud som én Gud urokkelig (2. Mos 20,3; 5. Mos 6,4; Mark 12,29).

I Matt 28,19 og 2. Kor 13,13 er imidlertid både Faderen, Sønnen og Den Hellige ånd nevnt i samme vers. Ved Jesu dåp er de virksomme alle tre (Matt 3,16-17), og i Matt 17,5 er både Faderen og Sønnen aktive. I tillegg har vi skriftsteder som Rom 1,2-4; 8,11; 1. Kor 12,3 osv.

På tross av tanken om Guds enhet i Det gamle testamentet finner vi også f. eks Guds Ånd som dukker opp i forbindelse med skapelsen (1. Mos 1,2), i Guds interaksjon med verden (Sal 104,30) og i form av at «Herrens Ånd» kommuniserte med mennesker (Esek 11,5). Herrens engel blir også assosiert som Gud (1. Mos 16,7-13; 2. Mos 3,2; Dom 6,11-24), og personifiseringen av visdommen i Ordspr 8 kan relateres til Ordet og Jesus i Joh 1,1-3.

Den særegne kristne læren om Gud som treenig tok form som et resultat av spørsmålet omkring Jesu person og vesen. Etter striden om arianismen og Jesu to naturer så kom kirken fram til den konklusjon at Jesus var av samme vesen, av samme substans, som Gud.
Den tidlige utviklingen av kristologien (læren om hvem Jesus er og var, hans liv, død, oppstandelse osv) fikk også den konsekvens at man fikk behov for å diskutere Guds natur. Dersom Jesus var Gud, var det nå to guder? Jo mer kirken presiserte at Jesus var Gud, desto større ble presset for å klargjøre hvordan Jesus sto i forhold til Gud.

Tertullian fant opp ordet «treenighet» (trinitas). De kappadoniske fedrene kom frem til konseptet «perichoresis» som betyr gjensidig gjennomtrenging og forening, og refererer til hvordan de tre personene i treenigheten relaterer til hverandre. De tre personenes individualitet blir ivaretatt, mens hver enkelt person også deler livet til de andre to. Faderen, Sønnen og Den Hellige Ånd er avhengige av hverandre, og samtidig utgjør personfelleskapet dem i mellom enheten.

Hver person i treenigheten er involvert i hver enkelt utadrettede handling av Guddommen. Både Faderen, Sønnen og Ånden er alle involvert i arbeidet med f. eks skapelsen, og det skal dermed ikke bli sett på som et verk av Faderen alene.

Etter hvert som man stort sett ble enige om en toneangivende forståelse av treenigheten, uttrykt i blant annet de oldkirkelige bekjennelsene, så avviste man standpunkt som avviket fra den rådende forståelsen. Blant annet forkastet de:

  • Modalistenes lære som anerkjente Sønnen og Ånden som Gud, men forsto dem som fremtredelsesformer av Faderen. Kun tre forskjellige skikkelser som den ene Gud fremtrer som i ulike stadier av frelseshistorien.
  • Adoptianerne så på Jesus som et vanlig menneske, men likevel et menneske som på en spesiell måte ble en bærer av guddommelig kraft. Et vanlig menneske som ble «adoptert» av Gud.
  • Arianerne tenkte at Jesus var mer enn et menneske, og Guds Sønn også før han ble født av Maria. Sønnen ses likevel ikke som evig, men skapt av Gud som det første av alt Gud har skapt. Sønnen altså ikke ett med Faderen, men et mellomledd mellom Gud og mennesker.
  • Triteisme – tanke om at Fader, Sønn og Ånd er tre individuelle guder.

Slik er det også i dag. Jehovas vitner, mormonere og andre bevegelser som ikke har en kristen forståelse av Gud som treenig, regnes heller ikke til den kristne kirke. Selv om f.eks Jehovas vitner selv ikke vil være enige i det, og snarere tenke at de er de eneste kristne.

Mye er sagt, tenkt og ment om treenigheten, men med tanke på at det bibelske materialet ikke direkte uttrykker treenighetslæren, så vil det alltid fortsette å være noen grad av diskusjon. Samtidig peker Gudsåpenbaringen i bibelen og i historien tydelig i retning av Gud som treenig.

Når Gud skapte oss så skjedde det ikke for at han skulle få oppleve gleden ved gjensidig kjærlighet. Det skjedde for at de tre personene i treenigheten skulle få dele denne gleden med oss. Han skapte oss av ubetinget kjærlighet for at vi skulle få oppleve å elske og bli elsket i fellesskap med både Gud og mennesker.

«.. Dette er den felles kristne tro, at vi ærer én Gud i Treenigheten og Treenigheten i enheten, idet vi verken blander sammen personene eller deler vesenet.»

– Den athanasianske trosbekjennelse pkt 3 og 4.

Kilder:

  • Bibelen – Bibelselskapets oversettelse 2011.
  • Hegstad, Harald. Gud, verden og håpet. Innføring i kristen dogmatikk. Luther Forlag, 2015.
  • Keller, Timothy. ?Gud?Kristen tro møter moderne skepsis. Lunde Forlag, 2013.
  • McGrath, Alister E. Christian theology. Blackwell Publishers 2011.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s