Bibelens autoritet

(På trykk i avisen Dagen 18.okt 2016. Link finner du her).

Jan Arthur Nilsen skrev 7. oktober i avisen Dagen at mye av stoffet i Bibelen er et lån fra andre kilder. Det babylonske eposet om Gilgamesh ble nevnt. Og evangelienes historiske troverdighet kritisert. Nilsen mener likevel at dersom vi finner kjernen i Bibelens litteratur, så finner vi også sannheten. Men hva skal være bestemmende for innholdet i denne kjernen? Den enkelte leser?

Vi kan være enige om at Bibelen i enkelte miljøer blir tillagt for stor autoritet. I form av at den historiske konteksten til Skriften ikke blir vektlagt i særlig stor grad. Eller at en befinner seg i en Calvinsk tradisjon der en tenker seg en verbalinspirasjon hvor Den Hellige Ånd nærmest dikterte ordene til forfatterne av bibelen.

bibelen
Foto: pixabay.com

Lukas gikk nøye gjennom kildene sine før han skrev (Luk 1,3). Peter ga beskjeder, ikke som en robot, men som en leder med noe viktig på hjertet (1. Pet 5,1). Paulus brukte hukommelsen (1. Kor 1,16). Sistnevnte ga også personlige beskjeder: «Når du kommer, må du ta med deg kappen som jeg lot bli igjen i Troas hos Karpos, og bøkene, framfor pergamentrullene.» 2. Tim 4,13. Ikke spesielt viktige ord for oss i dag, men de ble, som resten av Skriften, skrevet inn i en viss kulturell og historisk kontekst.

Bibelen er hundre prosent menneskelige ord i form av at mennesker har skrevet bøkene. Samtidig er det (som det står i 2. Tim 3,16) hundre prosent Guds Ord i form av at hver bok er innblåst av Gud. Det nærmeste vi kommer en parallell er 1. Mos 2,7 hvor Gud blåste liv inn i mennesket. Gud har altså gitt en type liv til bøkene i bibelen som gjør den så annerledes enn alle andre bøker, og gjør at det karakteriseres som Guds egne Ord (Mark 7,12; Joh 10,35; Rom 3,2 osv).

Hans Johan Sagrusten skriver i boken «Det store Puslespillet» at en i dag regner med at det finnes over fem tusen åtte hundre og femti manuskripter til det nye testamentet. Det høye antallet manuskripter og den korte tidsavstanden fra bøkene ble skrevet gjør at vi trygt kan påstå at Det nye testamentet er den best bevitnede skriftsamlingen fra antikken. Vi kan med andre ord være sikre på at teksten som vi har i dag er til å stole på.

Om jeg oppfatter Nilsen rett, så mener han at evangeliene ikke nødvendigvis kan tas helt bokstavelig. Men det finnes flere ting historikerne er ganske sikre på. Bjørn Are Davidsen og Atle Ottesen Søvik nevner fire. Jesu korsfestelse og død. Graven som var tom. Disiplene som sa at de hadde sett Jesus etter at Han døde. Og at de første kristne trodde Jesus var stått opp igjen. Deretter blir det opp til oss å vurdere bibelens forklaringer på de aktuelle hendelsene. Men hvem er vi til å kunne avgjøre om et avsnitt har mer autoritet enn et annet? Evangelienes fremstilling er ikke nødvendigvis historisk ukorrekt selv om forfatterne hadde en agenda om å overbevise leseren om å gi troen på Jesu liv og oppstandelse troverdighet.

Med tanke på historien om Noahs ark så har Nilsen rett i at det er likheter mellom mesopotamiske storflomstradisjoner og syndeflomsfremstillingen i bibelen. Det er funnet flomberetninger i mytologiene til en rekke folkeslag i Stillehavet, Amerika og Sør-Asia, foruten i Midtøsten. Av disse er Gilgamesh 11 mest lik den bibelske historien. Noe som kanskje ikke er overraskende med tanke på den geografiske avstanden til Israel. Men dersom vi tar i betraktning at fortellingene i utgangspunktet først og fremst var muntlige overleveringer, så behøver ikke alderen på det eldste skriftlige materialet ha avgjørende betydning.

Paul Lawrence skriver at forfatteren av det bibelske materialet sannsynligvis hadde tilgang til eldre kilder. Men at bibelens fortelling skiller seg tydelig ut som en egenartet historie. Det er også interessant å merke seg at Utnapishtis skip i Gilgamesh er terningformet. Det ville snurret rundt og rundt og dyrene ombord ville ha blitt syke. Noahs skip derimot hadde svært stabile proporsjoner i forholdet 6:1. Utnapishtis sender den svakeste fuglen (duen) ut først. Det gjør ikke Noah som sender ut den sterkere ravnen først.

Når vi så vet at Det nye testamentet er så godt bevitnet som det er, så gir det også god grunn til å lese oppmerksomt gjennom Det gamle testamentet. Jesus viste blant annet til Noah (Matt 24,37), til historien om profeten Jona (Matt 12,40) og Han uttalte at Han ikke kom for å oppheve loven og profetene, men for å oppfylle dem (Matt 5,17). Kanskje tar en feil om en velger å tro at Jona virkelig ble slukt av en stor fisk. Men om det skulle vise seg å være en fiktiv historie legger ikke det en demper på at Jesus ga historien teologisk og læremessig vekt.

Mens Det gamle testamentet var Guds tale til Israel formidlet mange ganger og på mange måter (Hebr 1,1), så forteller Det nye testamentet om Guds Ord som ble menneske i Sønnen Jesus Kristus (Joh 1,1.14). Bibelen er autoritativt feilfri og grunnlaget for all kristen tro og lære. Hele Skriften er rettesnoren for alt vi er og gjør som kirke. Som Paulus uttalte: «alt som før er skrevet, er skrevet for at vi skal lære av det: Vi skal ha håp gjennom den tålmodighet og trøst som skriftene gir.» Rom 15,4.

Et håp en med trygghet både kan leve på og dø på.

Kilder:

  • Bibelen – Bibelselskapets oversettelse 2011
  • Biblex – Hermons Store Bibelhåndbok. 2004.
  • Carr, David. «An introduction to The Old Testament.»
  • Davidsen, Bjørn Are; Ottesen Søvik, Atle. «Gud – mer enn feelgood?»
  • Hvalvik, Reidar; Stordalen, Terje. «Den store fortellingen.»
  • Lawrence, Paul. «Historisk bibelatlas.»
  • Sagrusten, Hans Johan. «Det store Puslespillet.»
  • Sæbø, Magne (redaktør). «Første Mosebok – en kommentar.»

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s